Ironifri Facebook i 2015?

Siden vi ikke kan moderere våre skriftlige ytringer med kroppsspråk, blir det ofte misforståelser når vi bruker ironi og sarkasme. Tjener ironi sin hensikt på Facebook?

 

Min yngste sønn, den gang ti år, og jeg var på en såkalt ”utviklingssamtale” på skolen. (Allerede nå vet du hva jeg synes om samtalen.) Vikarlæreren, en ganske uerfaren fyr, innledet med å grave frem av en sønnens engelskprøver blant en haug med prøver fra forskjellige elever som lå strødd utover pulten.

– Skal vi se, sa han til sønnen min. – Det var 100 spørsmål, og du hadde én feil. Kan du fortelle hvorfor?

Jeg trodde ikke mine egne ører. Mens sønnen min stotret frem en forklaring, tenkte jeg at denne samtalen bli bedre, etter en slik start.

Tilfeldigvis er sønnen min flink på skolen, så på slutten av den ellers litt meningsløse praten, spurte jeg:

– Det jeg kanskje lurer mest på, er hvordan han har det sosialt og i klasserommet?

– Ja, der er han helt håpløs, sa læreren. Jeg kjente hvordan den lille guttekroppen sank sammen ved siden av meg. Jeg fortet meg å klappe ham på skulderen og si:

– Han bare tuller med oss, altså!!

Vi fikk avsluttet ”samtalen” og kom oss ut derfra. Jeg kunne selvfølgelig ikke si noe til læreren foran sønnen min, men da jeg kom hjem satte jeg meg rett ned og skrev en sint, nei, RÅFORBANNA, e-post, noe jeg svært sjelden gjør. Adressat var både læreren og rektor.

Lærerens svar var:

– Jeg bruker ofte ironi og sarkasme overfor elevene, fordi de synes det er morsomt.

Rektor hadde nok mer å plukke på enn min tilbakemelding, siden vikaren ikke fikk forlenget jobben sin på skolen året etter.

Hvorfor denne historien?
Faktum er at de aller fleste av oss, også vi som har flere år på baken enn ti, sliter med å tolke ironi og sarkasme. Spesielt i skriftlig kommunikasjon. Senest for et par dager siden havnet jeg i en samtale på Facebook, hvor en person til slutt skrev til meg: ”Når Ronny sier noe, mener han alltid det motsatte.”

Hvordan skal jeg vite det?

Eller i en annen, litt opphetet diskusjon: ”Being a white, middle-aged woman, I guess you don’t understand irony.”

Ehm. Nei vel. Det hadde verken slått meg at jeg var for ”hvit” eller muligens for gammel (?) til å delta i en diskusjon på lik linje med andre. Det ble enda bedre (ironivarsel!) fordi hun plasserte et smilefjes etter setningen. (Jeg valgte å trekke meg fra samtalen.)

Jeg tror at de fleste av oss ellers opplever at diskusjoner på f.eks. Facebook er oppbyggende, energigivende og lærerike.

Men av og til må jeg spørre:

  • Skjønner jeg reglene for denne samtalen?
  • Forstår jeg standpunktene til de forskjellige deltakerne?
  • Er det jeg som er teit? (Jo da, det hender jeg havner der også.)

Vi som deltar i en samtale, ønsker å forstå, diskutere, strekke ut en hånd, krangle, bli enige om at vi er uenige, finne en felles plattform eller la være.

Er det egentlig riktig og viktig å bruke ironi og sarkasme som retoriske verktøy? Særlig i meningsutvekslinger i sosiale medier?

Det kan jo egentlig være ganske enkelt:

Si hva du mener. Ikke overlat din kommunikasjon til andres tolkning.

I hvert fall hvis du ønsker å bli forstått.

Godt nytt år!

9 Responses to “Ironifri Facebook i 2015?”

  1. Lars Mjelde

    Mottakeren av en melding eier rett til å tolke, forstå den på sin måte. Om han/hun misforstår, kan det være noe feil i formen eller innholdet i meldingen. Snakker man sammen ansikt til ansikt, har man kroppsspråk og artikulasjon i tillegg til meldingens innhold, og tolkningen av innholdet kan derfor bli mer som avsenderen hadde intensjoner om. I en e-post eller annen e-kommunikasjon utblir kroppsspråket, men man tyr til smilefjes og andre tegn for å poengtere sin mening. Dette blir for enkelt og på sosiale medier vil man svært lett kunne bli såret fordi tonen er uformell og upersonlig, eller man forstår ikke sjargongen.

    Det beste er kanskje å la være med å karakterisere andre overhodet i sosiale medier?

    Svar
  2. Christine

    Enig med deg, Lars! Man har alt å vinne å å være tydelig. Å karakterisere andre for å bryte ned og stereotypifisere, gir ikke energi og tilfører heller ikke noe interessant til en meningsutveksling. En frisk diskusjon er spennende og utviklende, og man kan godt være uenig uten å ty til billige karakteristikker av andre.

    Svar
  3. Per-Erik

    Christine, det er egentlig ganskje skremmende at du generaliserer sånn og bruker «Ironifri Facebook i 2015?» som tittel på innlegget ditt. Facebook uten ironi ville blitt et endimensjonalt helvete. OK, du mener først og fremst meningsutvekslinger; det kommer tydelig frem senere. Altså må man omtolke overskriften i lys av dette. Så slår man seg til ro med at du ikke mente det så generelt som du skrev i tittelen. Kommunikasjon er vanskelig uansett hvordan man vrir og vrenger på det. Alle utsagn må tolkes, ses i nytt lys osv.. Spørsmålet er ikke ja eller nei til ironi, men om den måten man kommuniserer på fungerer i den sammenhengen den brukes. Hvis jeg hadde skrevet et innlegg med tittelen «Ironifri Facebook i 2015?», så ville de fleste skjønt at det var ironi ganske fort. Det er jo selvfølgelig trist når man misforstår hverandre, men det gjør man også uten ironi. Ironi beriker når den brukes riktig. Plumbo kan også være bra hvis den brukes riktig. Kommunikasjon er vanskelig. Man må bruke huet. Man må tolke. Man må lytte. Man risikerer å ikke forstå eller bli forstått. Sorry, sånn vil det alltid være.

    Svar
  4. Christine

    Hei, Per-Erik, og takk for tilbakemelding!
    Jeg tror at jeg er gjennomsnittlig god til å kommunisere, men har likevel opplevd å «gå i baret», eller bli dritet ut, i det siste fordi jeg rett og slett ikke har oppfattet hva som er ironisk/ikke-ironisk ment. VEL Å MERKE i diskusjoner hvor jeg ikke kjenner de som diskuterer.
    Hvordan tolker du dette:
    «Slapp av Martin. Snart snakker vi alle arabisk og betaler skatt til is, alqaida og Hamas. Barna dine blir giftet bort i timesbryllupp til en ekkel sadistisk jihadist. Og alt fordi humanistene krever avkristning av vår nasjon, og ekstremtoleranse for fremmede kulturer. Lykke til»
    Du oppfatter dette som ironisk, vil jeg tro? Eller? Hvis du da sjekker profilen til vedkommende og ser at innleggene stort sett er rasistiske – det er DA jeg spør meg om hva som egentlig er ironisk og ikke-ironisk. I den samme diskusjonen var det er fyr som VAR ironisk, men da skjønte ikke jeg at han faktisk mente det motsatte av det han skrev.
    Jeg er helt enig i det du skriver på slutten – at vi alle må bruke huet. Absolutt! Men jeg mener også at vi som kommuniserer har et ansvar for å hvert fall forsøke å gjøre oss forstått.
    Når det er sagt – jeg mener det er noe helt annet når venner kommuniserer. Jeg elsker ironi og satire! (Og Plumbo! Og Joacim Lund!) Men da vil jeg også være sikker på at det jeg sier blir forstått som ironi. Det har med både med mottaker og kanal å gjøre. Og det er også grunnen til at jeg hadde spørsmålstegn bak tittelen min.

    Svar
  5. Per-Erik

    Jeg tror egentlig ikke vi er så veldig uenige, bortsett fra når det gjelder drømmen om at utsagn ikke skal behøve å tolkes. Og du argumenterer egentlig imot deg selv, slik jeg ser det, ved å nevne det sitatet til rasisten. Nettopp bakgrunnsinfoen om at dette var en rasist, gjør at ordene må leses helt annerledes enn om de var skrevet av Knut Nærum. Og blogginnlegget ditt er også et godt eksempel på hvor komplisert kommunikasjonsprosessen er. De som kommer til det via FB, har som bakgrunn at dette dreier seg om sarkasme (som er noe helt annet enn ironi), mens de som kommer «rett på», kanskje leser det mer i retning av det jeg gjorde. Det er komplisert. Ordene er ikke entydige. Men ingen er jo uenige om at ironi på sosiale medier er et farlig farvann, som man bør passe seg for. Men jeg synes det blir for trangt å fokusere på ironi og vil hevde at det dreier seg om god og dårlig kommunikasjon. En annen ting er at det kan virke som om du har rota deg bort i diskusjoner som ikke fortjener din tilstedeværelse. Er ikke livet for kort til kommunisere med fremmede folk som 1. ikke er gode til å kommunisere og 2. er rasister (når klarte noen å åpne øynene på en rasist sist?) og 3. har fastlåste meninger og ikke evner å lytte spørsmålstegn smilefjes blinking eyes

    Svar
    • http://www.youngbizzy.com/

      29 juin 2012After studying a number of of the weblog posts in your web site now, and I actually like your manner of blogging. I bookmarked it to my bookmark web site checklist and will probably be checking again soon. Pls check out my web page as effectively and let me know what you think.  

      Svar
  6. Christine

    Hei, og takk igjen!
    Du har kanskje rett i at jeg ikke burde rote meg bort i diskusjoner med fremmede folk. Men utgangspunktet er alltid et menneske jeg kjenner eller en gruppe jeg er medlem i, via min tidslinje. Og spesielt når det gjelder folk jeg er glad i, eller eksstudenter (som jeg også er glad i), hender det at jeg blander meg i noe jeg ikke burde.
    Heldigvis har jeg sluppet unna å «avfølge» mange jeg kjenner.
    – Noen ganger tar jeg en diskusjon FØR jeg avfølger.
    – Noen ganger synes jeg at en diskusjon er så viktig (f.eks. om «burka» eller «neger») at jeg ikke klarer å la være å bli med på samtalen, fordi det er for viktig til å la være.
    – Noen ganger burde jeg bare latt være. 🙂
    Absolutt alt vi kommuniserer, tolkes. Av og til skulle jeg bare ønske at mine medmennesker sa det de mente, istedenfor det motsatte. Det samme gjelder for øvrig folk (dessverre flest kvinner) som drar martyrkortet. DA stikker jeg fort som svint! Det mener jeg er uakseptabel kommunikasjon, uansett kanal.

    Svar
  7. Lene

    Takk for gode innspill. Vi vet alt blir tolket. Tenker som deg at best å være så spesifik som mulig.

    Svar
  8. 6. februar – Hvem f… er Paul McCartney? | Without Wax

    […] Ironifri Facebook i 2015? av Christine Calvert […]

    Svar

Skriv et svar