bokstaver-facebook-tre-brikker-scrabble
Christine Calvert

Christine Calvert

Ironifri Facebook?

Siden vi ikke kan moderere våre skriftlige ytringer med kroppsspråk, blir det ofte misforståelser når vi bruker ironi og sarkasme. Tjener ironi sin hensikt på Facebook?

 

Min yngste sønn, den gang ti år, og jeg var på en såkalt ”utviklingssamtale” på skolen. (Allerede nå vet du hva jeg synes om samtalen.) Vikarlæreren, en ganske uerfaren fyr, innledet med å grave frem av en sønnens engelskprøver blant en haug med prøver fra forskjellige elever som lå strødd utover pulten.

– Skal vi se, sa han til sønnen min. – Det var 100 spørsmål, og du hadde én feil. Kan du fortelle hvorfor?

Jeg trodde ikke mine egne ører. Mens sønnen min stotret frem en forklaring, tenkte jeg at denne samtalen bli bedre, etter en slik start.

Tilfeldigvis er sønnen min flink på skolen, så på slutten av den ellers litt meningsløse praten, spurte jeg:

– Det jeg kanskje lurer mest på, er hvordan han har det sosialt og i klasserommet?

– Ja, der er han helt håpløs, sa læreren. Jeg kjente hvordan den lille guttekroppen sank sammen ved siden av meg. Jeg fortet meg å klappe ham på skulderen og si:

– Han bare tuller med oss, altså!!

Vi fikk avsluttet ”samtalen” og kom oss ut derfra. Jeg kunne selvfølgelig ikke si noe til læreren foran sønnen min, men da jeg kom hjem satte jeg meg rett ned og skrev en sint, nei, RÅFORBANNA, e-post, noe jeg svært sjelden gjør. Adressat var både læreren og rektor.

Lærerens svar var:

– Jeg bruker ofte ironi og sarkasme overfor elevene, fordi de synes det er morsomt.

Rektor hadde nok mer å plukke på enn min tilbakemelding, siden vikaren ikke fikk forlenget jobben sin på skolen året etter.

Hvorfor denne historien?
Faktum er at de aller fleste av oss, også vi som har flere år på baken enn ti, sliter med å tolke ironi og sarkasme. Spesielt i skriftlig kommunikasjon. Senest for et par dager siden havnet jeg i en samtale på Facebook, hvor en person til slutt skrev til meg: ”Når Ronny sier noe, mener han alltid det motsatte.”

Hvordan skal jeg vite det?

Eller i en annen, litt opphetet diskusjon: ”Being a white, middle-aged woman, I guess you don’t understand irony.”

Ehm. Nei vel. Det hadde verken slått meg at jeg var for ”hvit” eller muligens for gammel (?) til å delta i en diskusjon på lik linje med andre. Det ble enda bedre (ironivarsel!) fordi hun plasserte et smilefjes etter setningen. (Jeg valgte å trekke meg fra samtalen.)

Jeg tror at de fleste av oss ellers opplever at diskusjoner på f.eks. Facebook er oppbyggende, energigivende og lærerike.

Men av og til må jeg spørre:

  • Skjønner jeg reglene for denne samtalen?
  • Forstår jeg standpunktene til de forskjellige deltakerne?
  • Er det jeg som er teit? (Jo da, det hender jeg havner der også.)

Vi som deltar i en samtale, ønsker å forstå, diskutere, strekke ut en hånd, krangle, bli enige om at vi er uenige, finne en felles plattform eller la være.

Er det egentlig riktig og viktig å bruke ironi og sarkasme som retoriske verktøy? Særlig i meningsutvekslinger i sosiale medier?

Det kan jo egentlig være ganske enkelt:

Si hva du mener. Ikke overlat din kommunikasjon til andres tolkning.

I hvert fall hvis du ønsker å bli forstått.

Godt nytt år!