Min jobbidentitet har i alle år inneholdt uttrykk som «kompetent», «følger alltid opp» og «har kontroll». Hva skjedde da min oppfatning av meg selv ble satt på prøve?
Fordi jeg var så fornøyd etter fullført master på BI, sa jeg at jeg gjerne kunne skrive en uttalelse om studiene. Lite visste jeg da at det skulle ende opp med å bli en hel dag sammen med BIs eminente filmteam. Resultatet ble denne «Typisk BI»-snutten på halvannet minutt.
I filmen snakker jeg om eksistensielle spørsmål og ulike grep jeg tok i løpet av studiet. Flere av mine facebookvenner har spurt meg hvilke spørsmål dette var og hva jeg foretok meg.
Så – hva legger jeg i eksistensielle spørsmål?
Spesielt under masterprogrammet «Påvirkning og makt i lederrollen» i 2014/15 var det en del spørsmål som kom opp til overflaten igjen etter mange år med småbarn, bokskriving og hektisk jobbing:
- Hva er mitt bidrag til verden?
- Hvem skal jeg være for andre?
- Hva motiverer meg?
- Hva brenner jeg for?
I løpet av programmet var vi fem eller seks som valgte å bytte jobb eller ta imot pakke. Og jeg? Jeg bestemte meg for å slutte i jobben min på en høyskole etter ti år. Og det uten å ha ny, fast jobb å gå til. Med stadig flere administrative oppgaver som stjal tid og energi fra undervisningen, merket jeg at jeg begynte å bli en dårlig utgave av meg selv og at jobben min vokste meg over hodet.
Og hva legger jeg i «å mislykkes»?
Det jeg ikke visste, og som ikke kom frem før etter oppsigelsen, var at jeg hadde mistet kontrollen. Kompetente meg, som hadde hatt stålkontroll i alle år, hadde mistet grepet.
Jeg jobbet hele tiden. Det var alltid noe som burde planlegges eller gjøres bedre. Jeg underviste, telte timer, fylte inn maler, fulgte opp studenter, booket gjesteforelesere, lagde eksamensoppgaver og sjekket pensumlister. Likevel lå mange ufullendte oppgaver strødd rundt i mine fotspor.
Hva gjorde jeg feil?
1. Jeg ba ikke om hjelp da jeg burde gjort det. Noen av oss tror at vi kan fikse alt sjæl. Jeg innser at jeg er én av dem. Mitt råd: Hvis du er som meg, så skjerp deg og innrøm det når du trenger en hjelpende hånd. Mindre utslett (metaforisk eller bokstavelig) og færre søvnløse netter.
2. Jeg lot det gå for lang tid. Jeg burde ha tatt konsekvensene av min dårlige magefølelse tidligere. Mitt råd: Det er ingen skam å høre etter når magen snakker til deg.
Hva gjorde jeg riktig?
1. For det første, så sa jeg faktisk opp. (Sett inn imaginær klapp på skulderen her.) Jeg tok konsekvensene av at jeg ikke lenger var en hæppy Calvert, og det er godt gjort når man er over 50 år, synes jeg.
2. Jeg sa fra til studentene i god tid at jeg skulle slutte. Skrekken min var at de skulle lese det på Twitter. Det hadde vært en kommunikasjonsfaglig katastrofe.
Hva har jeg lært?
1. Ingen takker deg for å jobbe kveld etter kveld og helg etter helg. Mitt råd: Hvis du konstant går med følelsen av at du kun får gjort 50–70 prosent av arbeidsoppgavene dine i løpet av arbeidsdagen, selv om du er på ditt mest effektive, så er det din plikt ovenfor deg selv og ditt arbeidssted å si fra. (Jobber du i Geelmuyden.Kiese, kan du se bort fra dette.)
2. Å være forbanna pga. ansettelsesstopp, treige budsjetteringsprosesser eller at kaffemaskinen ikke funker, er høyst sannsynlig bortkastet tid. Mitt råd: Tenk gjennom hvilke omstendigheter du faktisk kan påvirke. Det er der du skal sette inn energi og krefter. Hvis det skjer andre ting du ikke kan leve godt med, så vær tydelig. Si fra og/eller si opp. (Jeg vet at dette er lettere sagt enn gjort, altså.)
3. Det viktigste jeg har lært, er at jeg skal bruke resten av arbeidslivet mitt på å gjøre ting jeg er skikkelig god til og som jeg trives med. Jeg er altfor flink til å minne meg selv på hva jeg ikke er flink til, og det må jeg slutte med. Mitt råd: Let etter dine styrker. Forsterk dem.
Hurra, jeg er fortsatt lærer! Det hadde jeg ikke trodd.
Jeg sluttet i mars 2015 og trodde jeg skulle legge lærerkarrieren på hylla. Men i august 2015 fikk jeg en hyggelig og overraskende sms fra Westerdals Oslo ACT. Etter et gjensidig frieri fikk jeg en deltidsstilling som høyskolelektor. Nå jobber jeg kun med undervisning og utvikling ved siden av min tekstdoktorgjerning, og jeg elsker det!
Det er nettopp dette som motiverer meg aller mest og som også er mitt bidrag til verden. Å dele kunnskap om kommunikasjon. Å dyktiggjøre andre. Å motivere og begeistre.
Først nå, etter fullført mastergrad i 2016, slapp den gamle jobben min taket i sjela. Det var forferdelig vanskelig, men nødvendig, å si farvel til en arbeidsplass med høyt elskede kolleger og fine studenter. For meg ble BI-studiene den katalysatoren jeg trengte.
Men det er nå sånn det er. Av og til må man gjennomføre noe som gjør skikkelig vondt, for å komme videre her i livet. Jeg håper at mine opplevelser kan komme deg til nytte. Har du noen dyrekjøpte erfaringer?