Jeg har alltid vært opptatt av språk og formidling. Da jeg var barn, lå jeg langt foran mine jevnaldrende. Jeg skrev min første bok da jeg var ti år, og i fjerde klasse ble jeg plassert sammen med sjette klasse i språktimene.
Da jeg var 11 år, bestemte foreldrene mine at vi skulle flytte. Fra USA til … Norge?? Jeg måtte starte fra bunnen av med et språk jeg ikke kunne. Norsk kroppsspråk var vanskelig å tolke for en amerikaner, Samvirkelaget (lokalbutikken, for deg som er under 40) stengte kl. 16.00 og Vidar Theisen demonstrerte været på TV med flanellogrammer. Litt av en overgang!
Det første jeg lærte, var selvfølgelig banneord, men etter et par år snakket jeg ganske flytende – og fikk til og med Meget godt i norskfaget, til mine klassekameraters store ergrelse.
Det jeg opplevde den gangen, er noe jeg har tatt med meg videre når jeg holder kurs og underviser. Det er ikke en selvfølge at det er lett å skrive. Noen har skrivesperre, andre har dysleksi. Mange er dyktige og ønsker å utfordres videre. Alle skal møtes med oppmerksomhet og respekt.